Utvikling:
Musikk og dans kan gjøre oss smartere og mer kreative. Pianolærer Berit Vik ble helbredet for hjerneskade.
Det er ganske sprøtt, altså.
I foajeen på Haukeland universitetssjukehus i Bergen viser Berit Vik (70) fram e-posten som bekrefter invitasjonen fra Washington i USA. Vik er invitert til å holde innlegg på verdens største konferanse for rehabilitering av pasienter med traumatiske hodeskader.
Denne våren forsvarer pianolærerinnen fra Sandnes sin doktorgrad innen fagfeltet nevrologisk musikkterapi og
nevropsykologi, der hun viser at pasienter med lettere, kronisk hjerneskade kan bli fullstendig helbredet ved å spille piano.
Våren 2015 underviste hun sju pasienter og en frisk kontrollgruppe i notespilling på piano. Deltakerne møtte til undervisning to ganger i uka med beskjed om å øve minst 15 minutter hver dag. En kontrollgruppe av friske
deltakere som ikke spilte piano, var også med i studien.
Alle pasientene hadde falt helt eller delvis ut av arbeidslivet og hadde vært dårlige i minst to år, tida det vanligvis tar før man ser om en hjerneskade kan leges av seg selv.
Noter til forbedring
Til å begynne med fikk de fort vondt i hodet av den krevende arbeidsoppgaven og orket ikke holde på så lenge. Men problemene med hodepine avtok, de ble mer utholdende og kunne øke treningsøktene i løpet av de åtte ukene undervisningen varte.
Ingen av dem kunne noter fra før. Vik testet dem før og etter pianoundervisningen, både i MR-skanner og med
nevropsykologiske prøver for å måle hukommelse og evne til konsentrasjon.
Resultatene var oppsiktsvekkende. Pasientene med hjerneskade trente opp oppmerksomheten og konsentrasjonen til et nivå tilsvarende de friske personene i begge kontrollgruppene. Seks av sju deltakere i pasientgruppa kunne vende tilbake til arbeidsliv og skolegang etter opptreningen.
De friske personene som hadde spilt piano, økte også hjernefunksjonen tilsvarende, til de var langt kjappere enn kontrollgruppa som ikke spilte piano.
Alt dette har Berit Vik imidlertid visst siden 1987. Da ble pianolærerinnen selv påkjørt av en bil og gitt opp av legene.
Den forunderlige musikken
Hva er det som skjer når vi lager og lytter til musikk? Og hvorfor kan vi bli både rørt og beveget og til og med helbredet av hjerneskade ved å spille?
Det siste har med dette å gjøre: Utøvende musikere har en tjukkere hjernebjelke, altså forbindelse mellom hjernehalvdelene, enn ikke-musikere. Det gjør at utvekslingen av informasjon mellom hjernehalvdelene går raskere, og assosiasjonsevnen og kreativiteten er bedre utviklet. Det samme er evnen til å sile informasjon, ta beslutninger og
gjennomføre dem. Å spille etter noter er som en intensiv treningsøkt for hjernen.
– Vi hadde ikke piano da jeg var liten. Men far klatret opp i et tre for å få inn BBC World, og hver kveld sovnet jeg og søsteren min til lyden av Beethoven på radioen, forteller Berit Vik.
Hun vokste opp på Hinna utenfor Stavanger med musikkinteresserte foreldre. Da hun var seks år, kikket Berit inn vinduet i barnehagen like ved og oppdaget at der sto det et piano. Hun husker så godt hvordan hun tok mot til seg, banket på og spurte om hun kunne få komme inn og prøve det. Det fikk hun, og Berit spilte alle barnesangene hun kunne, etter hukommelsen. Da hun var ti år, kjøpte foreldrene et piano, og da begynte Berit i pianoundervisning.
– Min største drøm da jeg var ti år, var å bli pianolærer og husmor, sier hun.
Da Berit var 15 år, døde faren. Hun dro til London, jobbet som au pair et år, la bort pianodrømmen og fikk seg jobb i oljebransjen da hun kom tilbake til Stavanger. Ti år og fire barn seinere tok hun opp musikken igjen, med musikk grunnfag på konservatoriet i Stavanger. Da den yngste datteren var fylt fem, startet Berit sin egen, private pianoskole. Og så skulle hun bare besøke den eldste datteren, som da var flyttet på hybel på Hundvåg, like utenfor Stavanger.
Det var en onsdag formiddag, det er over 30 år siden nå, men hun husker det som det var i går. Midt oppe på Engøybroen ble hun påkjørt bakfra av en bil i stor fart. Berits bil kolliderte i bilen foran.
– Jeg husker nesten ingenting fra selve ulykken, sier hun.
Dette har hun aldri fortalt offentlig: at det er hennes egen opplevelse som ligger til grunn for doktorgraden hun har kjempet så hardt for å fullføre. Selv ikke veilederne hennes, professorene på Haukeland, har hørt denne historien. Men slik var det: Berit Vik ble påkjørt i stor fart på Engøybroen og ble fraktet rett til sjukehus med alvorlig hjernerystelse. Etter hvert som det første sjokket og smertene la seg, oppdaget hun at korttidshukommelsen var borte. Det samme var retningssansen.
– Men det rareste var at jeg helt hadde mistet evnen til å lese noter. Jeg så på notearkene, og det var som å se på
bokstaver i et annet skriftspråk. Det var helt borte.
Alt er kropp
Det er ikke tilfeldig at ordet for å spille kan bety både musisering og lek. Slik er det også på svensk, tysk og engelsk og mange andre språk. Denne leken skaper altså nye koblinger i hjernen og styrker kognitive evner som hukommelse og oppmerksomhet.
En av dem som har ivret mest for å lære norske barn leken, er professor Jon-Roar Bjørkvold. Eller: strengt tatt er det kanskje foreldrene han har ivret mest for å opplyse.
Barna kan det allerede.
Bjørkvold har for alltid skrevet seg inn i den norske sagaen med pedagogikkboka «Det musiske menneske» fra 1989.
Da det i høst ble kjent at sang ikke lenger står i skolenes læreplan, gikk det et ras gjennom musikkprofessoren.
– Å være tett på et lite barn kan åpne øynene for hva musikk og læring handler om. Kroppen er instrumentet. Den må holdes stemt, fysisk og psykisk. Ustemte barn gir ustemte liv og ustemt læring. Alt er kropp, sier Bjørkvold.
Han reiser seg fra kjøkkenbordet og går ut i stua. I et hjørne står et Steinway-flygel, kjøpt for pengene han tjente på «Det musiske menneske». I et annet hjørne står en ustemt cello. Bjørkvold peker på celloen.
– Prøv å spille, sier han.
Journalisten setter seg ned og lar buen gli over strengene. Det høres ikke bra ut. Og det er Bjørkvolds poeng.
– Det er helt bakvendt å lære unger bokstaver og terpe på grammatikk før de har lært språket. Og hvordan lærer unger? Ved lek! Ved sang og musikk, ved rytmer og dans og kroppslig utfoldelse, sier han.
Bjørkvold ivrer for å slippe taket i de ytre rammene for læring: notelesingen, grammatikkprøvene og måloppnåelsesskjemaene, og la leken, musikken, rytmen og sangen være utgangspunktet for all læring. Derfor er det med sorg han snakker om utviklingen i skolen. Mer fokus på læring i barnehagen, lengre skoledager, flere tester. Mer stillesitting, mindre bevegelse. Mindre sang og musikk, færre estetiske fag i skolen, mer teori inn i de estetiske fagene.
– All læring foregår i det ubevisste. Det starter helt ved mors bryst, når barnet etterligner mors sang og prat og kommuniserer tilbake via sang. All læring er derfor også grunnleggende sosial. Det handler om å lære noe for å komme seg inn i flokken. Tar vi bort leken ogdet kroppslige fra skolen, tar vi bort hele potensialet for læring. Derfor er jeg så oppgitt over utviklingen i skolen, og derfor er jeg så opptatt av å bevare sangen i skolen, sier Bjørkvold.
Helbredet seg selv
Pianolærer Berit Vik forteller om den tunge tida etter at hun ble påkjørt av en bil og skadet hodet.
– Jeg kunne gå i butikken og bli stående der uten å vite hvor utgangen var. Jeg måtte skrive ned absolutt alt jeg skulle i løpet av dagen, så jeg ikke skulle glemme det.
Med små barn i hus var det ikke så lett, sier hun. Etter to år var de verste hodesmertene borte, men hukommelsen var like dårlig. Det samme var evnen til å lese noter. Legene på sjukehuset erklærte henne 40 prosent medisinsk ufør og 100 prosent arbeidsufør. Det var et hardt slag for kvinnen som bare et år før trafikkulykken hadde oppfylt drømmen om å undervise i pianospilling.
– Jeg fikk oppfylt begge drømmene mine, først ble jeg pianolærer, så ble jeg hjemmeværende husmor. Men det var
kanskje ikke helt på den måten jeg hadde sett det for meg.
Ektemannen var helikopterpilot og jobbet to uker på, to uker av i Nordsjøen. Ukene alene med barna var vanskelige.
Noe av det tyngste var savnet etter å lære seg nye sanger på pianoet.
Hun trosset smertene og hodepinen og satte seg ned med den polske komponisten Chopin. Note for note spilte hun seg gjennom stykkene hun kunne fra før, det satt i fingrene og i gehøret. Møysommelig festet hun tangentene til notene og lærte seg på den måten å lesenoter på ny. Prosessen tok et års tid. Da året var omme, oppdaget Berit Vik til sin forbløffelse at hukommelsen og retningssansen var tilbake. Ikke bare det: Hun hadde bedre hukommelse enn før ulykken!
Berit Vik gjenopptok pianoundervisningen, og livet gikk videre. Noen år seinere snublet hun over en artikkel i Illustrert Vitenskap på venterommet til legen, som handlet om hvordan musikere har en tjukkere hjernebjelke.
Berit Vik ble så begeistret at hun stjal med seg bladet fra venterommet.
– Det er den eneste gangen jeg har gjort det, sier hun og ler.
Slik begynte Viks lange reise mot doktorgrad. Hun tok først en bachelorgrad i klavermetodikk ved Trinity College of Music i London, siden søkte hun om å få ta mastergrad i musikkpsykologi i Sheffield i England. Da hun fikk avslag, dro hun personlig til universitetet, troppet opp på kontoret til avdelingslederen og insisterte på å bli tatt opp likevel, som én av seks studenter.
Førspråklig tenkning
Problemet med språket er at man aldri kan vite om den som bruker et ord vet hva ordet egentlig betyr, eller hva ordet betyr for den man kommuniserer med. Dermed kan det å snakke sammen være et skyggespill der ingen egentlig blir forstått. Å gå direkte til kroppen kan være en måte å komme unna dette problemet.
Musikkfilosofen Peder Kristian Kjerschow beskriver musikk som før-språklig tenkning. Musikkskaping og lytting kan være et arbeid som gjør oss klar over hva vi føler og deretter hva vi tenker og mener. Musikk skiller seg fra andre kunstarter ved at den forutsetter aktiv lytting for å bevege, og nettopp den aktive lyttingen, som er lært i kontakten mellom mor og barn, gjør musikken til et ekstra kraftfullt verktøy. Vel å merke dersom barnet har fått den musiske treningen inn fra starten.
Musikkviter Ragnhild Torvanger Solberg disputerte ved Universitetet i Agder i vinter med en avhandling som omhandler koblingen mellom musikk, bevegelse og emosjoner.
For det er ikke bare musikken som utvikler oss og evnene våre. En kropp som gjør nye bevegelser og går nye veier, skaper også nye følelser og koblinger i hjernen.
– Når vi blir presentert for en helt stødig, rytmisk puls, faller det seg naturlig å ønske å delta i den. I kroppen har vi allerede mange rytmer: pusten, hjerterytmen, rytmen i steget når vi går. Når vi hører en ekstern rytme, ønsker vi å synkronisere oss til den. Det oppstår en slags sirkel av velvære og bevegelse; vi kjenner velvære ved å bevege oss til rytmen. Dette motiverer oss til å bevege oss ytterligere.
– Hvorfor ønsker vi å bevege oss til musikk sammen med andre?
– Det handler om å oppleve musikalsk mening, samtidig som det føles behagelig. Når en beveger seg til musikk, speiler en og forstår det musikalske innholdet. Når en gjør det sammen med andre, skaper det en felles, samlende opplevelse.
Hjernebølgenes samspill
I 2012 publiserte forskere ved Max Planck-instituttet i Tyskland en undersøkelse som viser hva som skjer i hjernen til musikere som spiller sammen. Forskerne lot to gitarister spille en duett og fant at hjernebølgene deres ble synkronisert, ikke bare underveis, men også under forberedelsene til spillingen. Synkroniseringen skjedde i frontallappen, som er senteret for langtidsminne, for sosial og emosjonell intelligens, og der hvor hjernen tar stilling til langtidskonsekvensene av handlinger.
Musikere har generelt bedre koordinert frontallapp enn gjennomsnittsbefolkningen, noe som gjør dem bedre i stand til å planlegge, ta valg og konsentrere seg.
Synkroniseringen av hjernebølger kan være noe av forklaringen på hvorfor det oppleves sterkere å lytte til musikk som spilles live; publikum og utøvere oppnår en samstemmighet ved at hjernene deres stilles inn på samme frekvens. Det kan også forklare hvorfor dans også kan være kommunikasjon og læring.
Musikk og dans setter kroppen i bevegelse, og når vi beveger oss, kommer vi også i kontakt med følelsene som er lagret i kroppen. Pust, sang, dans og bevegelse kan dermed endre måten vi oppfatter og er i verden på. Bare det å ta en annen vei hjem fra jobb enn vanlig, gjør at hjernen setter i gang nye tankeprosesser.
For egen regning
Etter oppholdet i Sheffield oppdaget Berit Vik forskningsmiljøet i Bergen, der pianisten og nevrologen Geir Olve Skeie forsket på effekten av musikk innen medisin.
– Jeg fikk ikke stipendiatstilling her, men professorene har vært utrolig rause med meg. Jeg hadde aldri klart dette uten deres hjelp, sier hun.
Berit Vik har for egen regning leid en studenthybel ved universitetet og pendlet fram og tilbake mellom Stavanger og Bergen. Alt for å fullføre doktorgraden og bevise det hun selv lærte i 1987.
I sommer drar hun til Washington, også det for egen regning. Etter at resultatene fra forskningen er blitt kjent, har hun fått mange henvendelser fra andre som sliter med hukommelsesproblemer etter traumatisk hodeskade.
Berit Vik har også startet et privat institutt for opptrening av hukommelsen og har brukt samme opplegg på pasientene som i studien.
– Nå tenker jeg at den ulykken også har ført til en positiv endring av livet mitt.
Det måtte en doktorgrad til for å overbevise fagfolk innen rehabilitering at noe så enkelt som å spille piano kan endre hjernens nervebaner, lage nye koblinger mellom områder som ikke fungerer etter en skade og dermed gjenopprette den mentale funksjonen pasienten hadde før skaden.
– Men snart sitter jeg her med doktorgradspapirene i hendene. Det må bety at jeg klarte det.
Rehabiliteringssenteret for kronisk syke pasienter i Bergen er interessert i å prøve ut Berit Viks metode. Det er stort.
– Hvorfor har dette vært så viktig for deg å fullføre?
– Det har vært viktig for meg å vise at metoden min virkelig var det som hjalp meg. Og at det finnes håp. Det går an å bli bedre. Det har jeg selv opplevd.
Foto: Anniken C. Mohr
FAKTA:
|
MUSIKK OG DANS
|
